Tinitus på besøk

Min gamle far hadde bakt kake til meg i dag. Lekkert dekorert med tallet ”21” dandert i fersken. Jeg gjorde meg klar for en avslappende aften, med bok og det hele. Det jeg imidlertid ikke visste var at en gammel granne også var invitert (vel..), og han er ikke den som sitter stum i en krok.

My God, har noen en q-tips? Han skravler altså så fælt den mannen, at autofil-Larsen ville vært for stum å regne i forhold. Som den eneste som var dum nok til ikke å søke dekning, ble jeg sittende mellom barken og veden i ilter diskusjon om barneporno og resirkulering. Uten å fantasere for mye var scenarioet skremmende likt Roy Narvestad og Ruth fra Borettslaget.

”Fanntastisk altså. Tohundreogseksogtjue millioner - du er innteressert ja? Tohundreogseksogtjue millioner bokser og plastflasker går gjennom sysstemet. Det er jo et formidabelt tall. Og dette er jo ingen oppfinnelse. Det er jo en oppfinnelses erobring. Det er den største oppfinnelsen etter hjulet og koksklypa. Ja. At man følger resirkulasjonens A-B-C. Rart du må gi meg det derre uttrykket når jeg prøver å forklare deg no som er essensielt – da minner du meg om en pungrotte, erru klar over det?”

Etter flere år med besøk av en mann som under alle omstendigheter burde vært AP-politiker, har man oppdaget at trikset er (om man ikke har klart å rømme før han får ferten av deg) at så lenge man husker å nikke og mumle ”mm” en gang i blant, er han fornøyd og mer til.

Nå flater jeg ut i et lettelsens sukk på sofaen, og lar ny kunnskap synke inn, mens jeg tvinner mitt nyklipte hår som har blitt i korteste laget. Takke seg til B-vitaminer og hodebunnsmassasje. Sleng igjen en beskjed da vel? Jeg huger etter mer kunnskap!

Yours sincerely