Koz skrives vel strengt tatt med s. Heia Trykk-Leif!

To sinte, kjempende løver på dinosaurusstørrelse sto på taket og brølte i dag. Hissige og mørke brøl, jeg trudde a) at trommehinnene skulle sprekke, eller b) at taket skulle gi etter. Uttafor vindu sto noen og spylte med høytrykkspyler på ruta mi – det var Tor. Han med hammern. Ah, tolevær! Eg likar d! Makan til kos får jeg ikke. Eneste minus er at jeg ikke får vært på nett, fått strøm eller dusja. Mææn, jeg skulle hatt en omgang i dusjen altså :)

For anledningen, etter humøret og i det hele tatt, har jeg låst meg inne på rommet, tent på alle stearinlysa jeg har (dvs 4stk), satt på kaizers for full guff og finni fram malerskrinet (ja, det jeg hadde for ca 5 for å ljuge, 10 år sea). Før pleide jeg å legga ut avispapir der jeg sku male, men det var før og ikke nå, og uansett trengte gølvet et nytt strøk. Et glass rødvin, penselen og meg i heftig samspill.

Et glass til og jeg begynner å sippe. Jeg skulle ønske hele Norge var på ett sted. Da hadde jeg sløppi å savne sånne folk som jeg liker som bor et helt anna sted enn meg. Men la sorgene seile, hopp over bord, jeg er gla i deg.

Eksentrisk som jeg er: jeg trekker meg tilbake. Vi kunstnere er ikke kjent for å gi for mye av oss selv. Og hvertfall ikke før etter vi er død.

Long live life