Kykkeliky

I dag har jeg og min unge moder vært i Drammen og besøkt hanan. I Drammen. –Kykkeliky, sa han, mens han spankulerte på trammen. Jeg fikk sitta bak spakene i en bil med et pinlig nøyaktig speedometer. Ved siden av satt mamma og halte og dro i fantasihåndbrekket sitt. For er det 70 så er det 70, sier mor. Jeg føler det mer naturlig at 70 er 75, gjerne 80 for å væra gæren. Ja, i dag har jeg lært masse om bilkjøring som jeg kunne fra før.

Etter å ha gått rundt byen to ganger etter kinoen, fant vi den nøyaktig et kvarter før hangover skulle snurre. Vi slang oss på, men splitte mine bramseil, jeg skal grava djupt i hippocampus for å minnes dårligere film. Terningkast 1. Men pytt. Vi fikk en kjølig og etterlengta pause fra den steikende sola ute.

Turen skulle så visst også bringe med seg en bot, men ikke for min villkjøring. Når du må gå 500m for å finne parkometeret, kan du banne på at du betaler for feil parkeringsplass.
Det var likevel reine idyllen da vi dro hjemover med to regnbuer i frontruta. Jeg kjørte slalåm mellom bilene mens mamma knipsa bilder for bevis. Og da mamma begynte å synge, skjønte jeg at detta hadde vært en bra dag.

Jeg skal avslutte med å hoppe i senga og se min nyankomne elsklingsfilm Freedom Writers med bamsen. Jeg har bamse i senga, men bare for å støtte opp haka der puta ikke strekker til.

Guten nacht