Omveien

Sjelden eller aldri har jeg vært så glad for å komma hjem. Jeg har akkurat sett (hørt) snarveien på kino, så nå er jeg smertelig klar over hva jeg kommer til å ha mareritt om i forestående netter. Kjente jeg hadde fantasien mot meg da jeg kjørte hjem fra kinoen, gjennom tjukk, ubebodd skau det godt kan overnatte drapsmenn i. Vanligvis syns jeg det er greit å kjøre gjennom der. Men ikke nå. Vanligvis er det ganske avkoblende å kjøre bil inni der. Det beste er de få ganga jeg hører en sang på radioen der jeg kan all teksten, og som toneleiet ligger akkurat sånn at stemmen ikke sprekker. Da koser jeg meg, som om jeg skulle vært den eneste i hele verden. Bare så synd 1t og 17min oppdikta – og ikke minst meget forutsigbare – skrekkscener skal ødelegge denna gleden. 90 kroner kosta det og..

Jeg er FOR trøtt, det er uunngåelig for meg å ikke sige ned og hilse på maskerte menn i underbevisstheten. Og jeg som besvimer av blod kommer aldri til å våkne igjen.


Jeg orka ikke se på bilder fra filmen, så la detta koselige bildet illustrere filmtittelen.